Harald Sæverud

Harald Sæverud (1897–1992) er en av Norges aller fremste komponister. Blant hans mest kjente komposisjoner er Rondo amoroso, Kjempeviseslåtten, Sinfonia Dolorosa og musikk til Ibsens Peer Gynt.

«Jeg har komponert i glede og tegnet ned mine følelser. Om man er et kunstens barn, blir kunsten en kilde til glede og – hva mere er – overalt følger kunsten sitt instinkt.»
– Harald Sæverud

Harald Sæverud ble født på Nordnes i Bergen 17. april 1897. Familien – som etter hvert fikk åtte barn – bodde siden på ulike adresser i og utenfor den gamle bygrensen i Bergen. Faren, Herman Sæverud, var bondesønn fra Bømlo, og moren, Cecilie Bårdsdatter Tvedt stammet fra Samnanger.

Den første symfoni
Den unge Harald Sæverud gjorde tidlig sine første forsøk på å komponere. I skoletiden skulket han gjerne noe av undervisningen for å høre militærmusikken spille. Etter to år på latinlinjen på Bergen Katedralskole sluttet han og ble i stedet opptatt som elev ved Musikakademiet i Bergen. Her fikk han Borghild Holmsen som lærer i piano og harmonilære.

Atten år gammel begynte Sæverud på sin første symfoni, og fikk gode kritikker da første del av verket ble oppført i Kristiania. Oppmerksomheten rundt dette førte til at den unge komponisten fikk et stipend fra den norske stat, og i 1920 reiste Sæverud til Berlin for et to-årig opphold som student på Musikkhøgskolen der.  

Ekteskap og familie
Vel hjemme i Bergen livnærte Harald Sæverud seg som komponist, musikkritiker og pianolærer. Flere symfonier så dagens lys, ved siden av pianostykker.

I 1934 giftet han seg med den velstående Marie Hvoslef, som var oppvokst opp i New York med norsk-ættede foreldre. Hvoslef var allerede gift i Bergen men ble veldig fascinert av Sæverud og hans musikk. Hun valgte til slutt skilsmisse og et nytt liv med den litt eksentriske komponisten. I årene som fulgte ble de tre sønnene Sveinung, Tormod og Ketil født. Familien var først bosatt på Fjøsanger, men flyttet inn i den nybygde villaen på Siljustøl i 1939. Eiendommen var en bryllupsgave fra Sæveruds svigermor, Madsella Hvoslef, som også stilte til rådighet midler for byggingen av huset.

Som arkitekt valgte Sæverud Ludolf Eide Parr og i samarbeid med arkitekten tok Sæverud selv del i den arkitektoniske utformingen. Høyt og fritt, på eiendommens høyeste punkt skulle huset ligge. Inspirasjonen var tradisjonell norsk byggeskikk og forbildene hentet fra Setesdal og Telemark, og ikke minst fra Werenskiolds og Kittelsens tegninger til Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.

Det nye hjemmet på Siljustøl
Det store naturområdet på Siljustøl ble nå Harald Sæveruds viktigste inspirasjonskilde som komponist og i løpet av 1930- og 40-tallet etablerte han seg som en av Norges ledende komponister. Endelig kunne han realisere drømmen om å leve i nærkontakt med naturen og på sine daglige vandringer langs Siljustøls stier fikk Sæverud inspirasjon til flere av sine komposisjoner.

Huset går over tre etasjer i et skrått terreng – slik at det er mulig å gå rett ut i naturen fra alle etasjene – og hver morgen spaserte Sæverud barbent ut i det duggvåte gresset da han mente at dette skulle ha helsebringende effekt. Han hadde også tro på sjøvann som forebyggende medisin, og hver morgen tømte han et drammeglass med saltvann hentet på 40 meters dyp i Korsfjorden.

Siljustøl som inspirasjon
Mens han tidligere for det meste hadde komponert større verk og symfonier, gav Sæverud seg nå i kast med å komponere for klaver. Dette resulterte blant annet i flere samlinger med Slåtter og Stev fra Siljustøl og Lette stykker for klaver.

Kort tid etter innflyttingen ble også Sæveruds mest kjente og spilte pianostykke Rondo amoroso til. Inspirasjonen var en dialog mellom Sæverud og eldstegutten Sveinung. Sæverud uttalte at «Alene kunne jeg aldri skrive den, men et barn hadde funnet nøkkelen til mitt ’melodigjemme’, - hadde åpnet veien som fører inn til ’oppkommet’».

Stykkene fra denne tiden er enkle i formen, og gir assosiasjoner til norsk folkemusikk. Men de er like fullt Sæveruds egne, og han understreket selv: «Slåtter og Stev er ikke folkemelodier, men helt gjennom mine egne frembringelser, unnfanget på min eiendom Siljustøl.» Mange av titlene på stykkene fra Slåtter og Stev fra Siljustøl henspiller også på naturen: Revebjølle, Kvernslått, Fossekallen og ikke minst naturlyriske titler som Myrdunspele’ på månestrålefele. Sæverud understreket at musikken vokste opp av «jord og landskap».

Andre verdenskrig
Under den andre verdenskrig forsøkte en tysk delegasjon å konfiskere eiendommen, men Sæverud nektet og fikk gjennomslag for at de kun fikk installere seg i garasjen, mens kommandanten installerte seg i garderoben. Tyskerne ble imidlertid ikke boende lenge. Men selv etter at de flyttet ut kunne granater slå ned på eiendommen.

Verdenskrigen åpnet opp for skapende krefter hos Harald Sæverud. Det var raseriet over tyskernes maktovergrep og grusomheter som løste ut de veldige komposisjonskreftene hos ham. Blant verkene som kom til i denne tiden er Sæveruds mest kjente – Kjempeviseslåtten – som ble komponert i 1943 og er tilegnet «Heimefrontens store og små kjempere». Verket har blitt stående som det musikalske symbolet på motstandskampen og ble et uttrykk for Sæveruds raseri mot den tyske okkupasjonsmakten.

Peer Gynt
I 1948 gjorde Harald Sæverud furore med musikken til Ibsens Peer Gynt. Den radikale teatersjefen Hans Jacob Nilsen på Det Norske Teatret i Oslo kom med oppdraget. Han planla en antiromantisk versjon av dramaet, i nynorsk språkdrakt. Derfor måtte musikken representere noe nytt og radikalt, og bryte med Griegs tonespråk.

Musikken skulle «skjære og svi» og skape uhygge og angst. Premieren ble omtalt som en «skandale-suksess», med demonstranter og pipekonsert. Etterpå var det stor begeistring, både for Hans Jacob Nilsen og for Sæveruds musikk. I 1953 ble Sæverud innvilget Statens kunstnerlønn.

Produktiv til det siste
Harald Sæverud fortsatte sin komposisjonsgjerning også i de eldre år. Han opplevde også å bli slått til ridder av det Jugoslaviske Flagg i 1973 og til kommandør av Den Kgl. Norske St. Olavs Orden i 1977. Etter at Marie Sæverud gikk bort 82 år gammel i 1982, ble han boende og fortsatte å arbeide på Siljustøl. I 1986, 89 år gammel, ble han valgt til festspillkomponist ved Festspillene i Bergen. Sitt siste verk skrev han i en alder av 92 år

Sæverud hadde stor glede av naturen til det siste og brukte området på Siljustøl flittig. Det er derfor ikke unaturlig at han – som Edvard Grieg – planla å bli gravlagt på sin egen eiendom. Han pekte selv ut stedet, som skulle ligge slik at han fra graven kunne skue opp til sitt arbeidsværelse. Nøyaktig hvor han er begravet er imidlertid en liten hemmelighet.

Selve gravstedet er smykket med tre granittblokker som Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap ga i gave til Sæverud. Steinene ble fraktet med helikopter fra Osterøy utenfor Bergen og den største steinen har silhuetten til et ansikt. Da steinene ankom Siljustøl, ble Sæverud svært begeistret.

Testamenterte bort eiendommen
Harald Sæverud ble gravlagt den 6. april 1992. Minnehøytideligheten i Grieghallen ble direkte overført i NRK fjernsyn. Under selve gravleggingen på Siljustøl var bare den nærmeste familie og noen utvalgte venner til stede.

I 1984 undertegnet Harald Sæverud sitt testamente der det het at Siljustøl skulle omdannes til en stiftelse etter hans død: «Marie Hvoslef og Harald Sæveruds Stiftelse til fremme av norsk musikk og billedkunst.» På hundreårsdagen for komponistens fødsel, 17. april 1997, ble Siljustøl åpnet som museum av H.M. Kong Harald. Bergen kommune ivaretar i dag eiendommens drift, mens museum- og konsertvirksomheten driftes av KODE Kunstmuseene i Bergen.

Se video om Harald Sæverud fra NRK

Les mer om Harald Sæverud i Store Norske Leksikon